Vi prøver igjen.

– Bøy i knærne, roper de. - Bøy i knærne! Bøy! Bøy! Bøy!

Og i et øyeblikk er vi der, som på skinner i de millimeterpreparerte sporene. Vi suser forbi modulbaserte stabbur og Bergans-uniformerte lærere, og solskinnet hinter om påske, men så, omtrent der farten begynner å bli stor, svinger sporet feil vei. En gjenstridig fjellbjørk nekter å flytte seg, og da, om man skal oppsummere akkurat da, er det beste med snøen at den er myk.

Fordømt være bakken.

Gutta pleier ikke å dra på skitur. Det har de egentlig aldri gjort før. Men så var det dette læreplanmålet da: «Mål for opplæringen er at eleven skal kunne bruke lokale tradisjoner for ferdsel i naturen under vekslende årstider».

På med skiene, med andre ord. Sirdalen. Opp en bakke og ned en bakke. Velfortjent pause i nærheten av et bål:

- Det var kaldt å falle, sier Yahyah Ahmed mens han måker den ene lommen for å sjekke om mobilen har tålt påkjenningen.

Mobilen virker. Det samme kan ikke sies om turbuksa til kompisen Marchell Xavier. Den tok kvelden i en plutselig spagat:

- Det var kanskje litt kjekt, men jeg skulle gjerne falt sjeldnere, legger han til.

Ahmed Kerem Dereli myser mot solen og kaster jakken:

- Det var vanskelig å stå oppreist, og det var vanskelig å komme seg opp etter et fall. Men det er fint her. Sol sol sol.

Skiinstrukturørene vil alltid trøste med at det handler om å finne balansen, og at det kommer til å skje plutselig. Firkløvererets siste blad, Danish Feroze, brukte dagen i Sirdalen til nettopp dette. Han fant balansen. I bakke etter bakke gjorde han det:

- Det har vært koselig her i Sirdalen, oppsummerer han.